En 14 år gammel jente skal en tur i butikken med en venninne. Venninnen får stå bakpå elsparkesykkelen. Jenta bruker heller ikke hjelm. Begge deler er ulovlig.
 
Politiet stopper dem, beslaglegger sparkesykkelen og bestemmer at staten skal få beholde den permanent.
 
Går politiet for langt?

Jeg var nylig forsvarer for 14-åringen da spørsmålet kom opp i Oslo tingrett. Saken viste seg å handle om mer enn én sparkesykkel. Politiet gjennomfører nå kontrollaksjoner mot barn og ungdom og bruker inndragning også ved brudd på reglene om hjelm og passasjer.

Reglene er der av en grunn. Barn under 15 år skal bruke hjelm, og det er ikke lov å ha med passasjer. Kjøring med passasjer gir dårligere kontroll, og manglende hjelm øker risikoen ved ulykker. Politiet skal reagere. Spørsmålet er hvordan.

Politiet kan inndra - men bør de?

Straffeloven gir adgang til å inndra en gjenstand som er brukt ved en straffbar handling. Det gjelder også når den som har gjort noe ulovlig, er under 15 år. Inndragning er juridisk sett ikke straff.

For en 14-åring som ser politiet kjøre av gårde med sparkesykkelen, er skillet mellom «straff» og «inndragning» neppe det viktigste.
 
Under rettssaken ble det opplyst at politiet hadde skrevet mange inndragningsforelegg mot barn, og at nesten alle var godtatt. Det fikk meg til å stusse. Hvor mange 13- og 14-åringer - og foreldre - vet at de kan si nei og få spørsmålet prøvd av en domstol?

14-åringen i vår sak gjorde det. Sparkesykkelen var lovlig, ikke trimmet og hadde topphastighet på 20 km/t. Hun erkjente det hun hadde gjort og forsto hvorfor reglene finnes.
 
For ung til å straffes

 Her ligger et paradoks. Barn under 15 år kan ikke straffes. Politiet viste nettopp til dette. De vanlige strafferettslige reaksjonene er ikke tilgjengelige, og inndragning kan derfor være et viktig virkemiddel.

Men den strafferettslige lavalderen bygger på at barn skal møtes annerledes enn voksne. Da er det betenkelig dersom manglende adgang til å straffe i stedet gjør det lettere å ta eiendelene deres.

Tingretten pekte på at en slik praksis kan føre til at barn under 15 år i realiteten rammes hardere enn eldre ungdommer og voksne ved sammenlignbare lovbrudd.
 
Politiet bør skille mellom sakene

Noen saker er langt mer alvorlige enn andre. Det er forskjell på en lovlig elsparkesykkel som brukes feil én gang, og et kjøretøy som er ulovlig, trimmet til svært høy hastighet eller brukes farlig gjentatte ganger.
 
Det bør også få betydning for reaksjonen.

Er sparkesykkelen lovlig? Hvor alvorlig var kjøringen? Har barnet gjort det tidligere? Er det fare for at det skjer igjen? Og er permanent inndragning virkelig nødvendig?

Inndragning bør etter mitt syn være et virkemiddel i de alvorligere tilfellene - ikke en standardreaksjon fordi den er tilgjengelig.

I mindre alvorlige førstegangstilfeller finnes andre virkemidler. Politiet kan stoppe kjøringen, kontakte foreldrene og ta en alvorlig samtale med barnet. Politiet arbeider allerede forebyggende gjennom samtaler, skolebesøk og foreldrekontakt. Foreldre må også gjøre sin del gjennom å sette grenser og gi konsekvenser.

Oslo tingrett konstaterte at det ikke var fremlagt retningslinjer fra høyere påtalemyndighet for hvordan inndragning skal brukes ved slike overtredelser. Retten mente spørsmålet kan ha behov for avklaring.

Det bør komme tydelige retningslinjer. Politiet bør skille mellom alvorlige og mindre alvorlige overtredelser, mellom lovlige og ulovlige kjøretøy og mellom førstegangstilfeller og gjentakelser.

Barn skal lære at handlinger får konsekvenser. Men konsekvensene bør stå i forhold til det de faktisk har gjort.

Når en 14-åring lar venninna stå bakpå en lovlig elsparkesykkel på vei til butikken, bør kanskje førstevalget være en telefon hjem,  ikke at staten beholder sparkesykkelen.

--

Kronikken har vært publisert i Aftenposten og kan også leses her: