Borgarting lagmannsrette måtte nylig ta stilling til om man kan være straffbart uskikket til å kjøre bil selv om det ikke kan bevises tradisjonell «påvirkning» i vegtrafikklovens forstand.

Borgarting lagmannsrett har nylig avsagt en prinsipielt interessant dom om bruk av lystgass og bilkjøring. Saken gjaldt spørsmålet om en bilfører kunne anses «uskikket til å kjøre på trygg måte» etter vegtrafikkloven § 21 etter å ha inhalert lystgass kort tid før kjøring.

Saken er interessant fordi den berører et område hvor lovgivning, forskning og praktiske kontrollmuligheter fortsatt er i utvikling. Lystgass er blitt et utbredt rusmiddel blant unge, samtidig som det finnes begrenset forskning på hvordan stoffet påvirker faktisk kjøreevne. Lagmannsretten måtte derfor ta stilling til hvordan vegtrafikklovens regler skal anvendes i møte med et rusmiddel som ikke omfattes av etablerte promillegrenser eller standardiserte påvirkningstester.

Advokat Dennis Nysted forsvarte bilføreren.

Hva saken gjaldt

Politiet observerte en bilfører og en passasjer som inhalerte lystgass fra ballonger mens bilen stod parkert ved en bensinstasjon i Oslo. Kort tid etter kjørte bilen ut på E6, hvor den ble stanset av politiet etter en kjørestrekning på omtrent fire minutter.

Det var ikke bestridt at føreren hadde brukt lystgass før kjøringen. Tvisten gjaldt hvor tett opptil kjøringen inhaleringen hadde skjedd, og om dette innebar at han var i en tilstand hvor han ikke kunne anses skikket til å kjøre på trygg måte etter vegtrafikkloven § 21.

Lagmannsretten kom til at siste inhalering skjedde maksimalt 30 sekunder før bilen begynte å kjøre.

Ingen promillegrense – ingen biologiske prøver

Et sentralt poeng i saken var at det ikke ble tatt biologiske prøver eller gjennomført tegn- og symptomtest av føreren.

Retten understreket også at det ikke finnes noen etablert metode for å fastslå påvirkning av lystgass tilsvarende alkoholpromille.

Den sakkyndige forklarte at det ikke er mulig å angi påvirkning som en tallverdi, og at forskningen på området fortsatt er begrenset.

Dette gjorde saken prinsipielt viktig: Lagmannsretten måtte ta stilling til om man kan være straffbart uskikket til å kjøre selv om det ikke kan bevises tradisjonell «påvirkning» i vegtrafikklovens forstand.

Hva sier forskningen om lystgass?

Lagmannsretten bygget i stor grad på erklæringer fra rettsoppnevnte sakkyndige. Den sakkyndige beskrev lystgass som et stoff som kan gi eufori, endret bevissthet, svimmelhet, redusert koordinasjon, forvirring og svekket dømmekraft.

De sakkyndige forklarte videre at: maksimal effekt typisk oppstår 10–30 sekunder etter inhalasjon, effekten vanligvis avtar i løpet av få minutter, og at enkelte studier likevel viser påvirkning av trafikkrelevante ferdigheter i opptil 30 minutter etter inntak.

Samtidig understreket de at forskningen er usikker og fragmentert. Det finnes få studier som direkte undersøker faktisk kjøreevne etter bruk av lystgass, og det er vanskelig å trekke sikre konklusjoner om hvor lenge påvirkningen varer hos den enkelte bruker.

Retten fremhevet også at lystgass brukt som rusmiddel inhaleres som 100 % ren gass, i motsetning til medisinsk bruk hvor den gis sammen med oksygen. Dette kan gi andre og kraftigere virkninger enn det som er kjent fra medisinsk bruk.

Det prinsipielle: «Uskikket» uten bevist påvirkning

Det mest prinsipielle ved dommen er lagmannsrettens vurdering av forholdet mellom vegtrafikkloven § 21 og § 22.

Retten kom til at det ikke var bevist at føreren var «påvirket» i lovens tekniske forstand. Likevel ble han dømt etter § 21 fordi retten mente at lystgassinntaket innebar en så klar risiko for redusert kjøreevne at han ikke kunne anses skikket til å kjøre trygt.

Lagmannsretten viste her til Høyesteretts praksis om at § 21 også rammer andre tilstander enn dokumentert rus, herunder situasjoner hvor et rusmiddel skaper en «latent fare».

Retten uttalte blant annet at:

«det å ruse seg med lystgass, gjør at man kommer i en tilstand hvor man ikke kan anses skikket til å kjøre bil i en periode etter inntaket.»

Dette er etter vårt syn det mest prinsipielle ved avgjørelsen. Dommen markerer at terskelen for å bli ansett «uskikket» etter vegtrafikkloven § 21 kan være lavere enn terskelen for å bevise klassisk ruspåvirkning etter § 22.

En dom som kan få betydning fremover

Lystgass har de senere årene fått økende oppmerksomhet som rusmiddel blant unge. Samtidig er regelverket og forskningsgrunnlaget fortsatt under utvikling. Denne dommen illustrerer hvordan domstolene kan anvende eksisterende regler på nye former for rusmiddelbruk i trafikken.

Avgjørelsen kan få betydning også utover lystgass-saker. Den viser at domstolene er villige til å anvende vegtrafikkloven § 21 i situasjoner hvor det ikke foreligger sikre målinger av påvirkning, dersom det likevel etter en konkret vurdering foreligger en reell risiko for redusert kjøreevne.

For forsvarere og andre aktører innen vegtrafikkretten reiser dommen flere interessante spørsmål:

• Hvor langt kan § 21 strekkes uten objektive påvirkningsmålinger?
• Hvilke krav må stilles til sakkyndig dokumentasjon?
• Hvor stor usikkerhet i forskningen kan aksepteres i straffesaker?
• Hvordan skal domstolene håndtere nye rusmidler hvor kunnskapsgrunnlaget er begrenset?
• Dommen illustrerer også betydningen av grundig bevisføring og sakkyndige vurderinger i saker hvor medisinsk og juridisk skjønn møtes.