Nylig avsa Høyesterett en beslutning om å nekte å behandle en anke i en alvorlig straffesak, med følgende begrunnelse; «Høgsteretts ankeutval finn samrøystes at det ikkje er grunn til å oppheve lagmannsrettens dom…»

Svært mange straffesaker lider samme skjebne. Høyesterett begrunner nemlig ikke sine ankenektelser. Heller ikke i saker hvor ankegrunnen retter seg mot lagmannsrettens manglende begrunnelse i prosessuelle spørsmål som f.eks forståelsen av en lovbestemmelse.

Tenk deg at du er tiltalt for en alvorlig straffbar handling, men mener deg uskyldig. Etter anke skal du få prøvd skyldspørsmålet for 7 dommere i lagmannsretten. Det fremkommer imidlertid at en av dommerne var studievenn med et sentralt vitne i saken. Vennskapet hadde var over noen år, men dommeren og vitnet hadde ikke hatt personlig kontakt de siste 2-3 årene. De fulgte hverandre imidlertid på Facebook. Uten noen form for begrunnelse anser retten at dommeren ikke er inhabil av den grunn og saken fortsetter. Du får imidlertid ikke vite hvor nær relasjonen mellom vitnet og dommeren egentlig var. Du får heller ikke vite hvilke vurderinger hverken retten, eller dommeren selv har gjort seg rundt habilitetsspørsmålet. Ingen begrunnelse blir gitt, hverken muntlig eller skriftlig. Vitnet avgir så en detaljert og følelsesladet forklaring, men var selv ikke til stede under det straffbare forholdet. Alt vitnet sier er mer eller mindre gjengivelser av hva fornærmede har fortalt henne. Du sitter igjen med en dårlig følelse og tenker at hvordan kan det være mulig at en venninne (dommeren) av fornærmedes venninne kan dømme deg til en langvarig fengselsstraff?

Ja, hvordan er det mulig?

Spørsmålet om en dommer er inhabil er en vanskelig øvelse. Sett utenifra, især med tiltaltes øyne, fremstår det som særs betenkelig at en dommer kan ta imot og senere begrunne en dom med blant annet et vitnemål avgitt av en venninne. Dette vil av en utefortående fort bli oppfattet som urettferdig og strid med retten til en rettferdig rettergang, slik den er nedfelt i Den Europeiske menneskerettighetskonvensjonen artikkel 6 og domstolloven § 108.

Høyesterett har selv så treffende beskrevet problemet slik i en dom fra 2011 (HR 2011 1988 A), og hvor de skriver at ingen kan være dommer i saker hvor det foreligger spesielle omstendigheter som er skikket til å svekke tillitten til dommerens objektivitet (uhildethet). Habilitetsspørsmålet har to sider, dels om dommeren vil kunne ta en upartisk beslutning som ikke er påvirket av irrelevante hensyn, dels hvordan forholdet tar seg ut i forhold til partene og allmenheten for øvrig.

Når en studievenn, som man fortsatt følger på Facebook, avgir en detaljert og sentral forklaring i en straffesak, har det formodningen mot seg at den mottas og tolkes objektivt og nøytralt. Forståelsen av det som blir forklart, herunder troverdigheten til vitnet, vil være preget av tidligere kjennskap til vitnet. Dette kan påvirke egne dommervurderinger og dessuten, om enn indirekte og ubevist, overføres til de andre dommerkollegaene. Vitnets nære relasjon til fornærmede forsterker dette.

I saken ble det aldri uttalt, og enda mindre skrevet en begrunnelse for hvorfor dommeren var habil og likevel kunne tjene som dommer til tross for dette vennskapet med fornærmede. Man fikk heller aldri vite hvor nær denne relasjonen eventuelt var og hvor godt de kjente hverandre. Her måtte man fult ut stole på at de vurderingene dommerne gjorde på bakrommet.

Ingen dommere vil jo gjøre feil. Det er klart. Men det er også svært vanskelig å innrømme inhabilitet hvis det ikke inviteres til å drøfte og begrunne spørsmålet. Når heller ikke høyesterett er villig til å ta begrunnelsesplikten på alvor er det sjakk matt for rettsikkerheten. Høyesterett har for ikke mange år siden tatt begrunnelsesplikten på alvor og har i den senere tid opphevet en lang rekke lagmannsrettskjennelser på grunn av manglende begrunnelse.

En dommers inhabilitet kan i verste fall lede til feilaktige dommer hvor uskyldige blir dømt. Når et så sentralt spørsmål, om en dommer er habile eller ikke, kan avgjøres uten begrunnelse, står domfelte igjen med et stort spørsmåltegn. Det gjør også samfunnet for øvrig, og man får aldri vite om dommen kan skyldes en upartisk vurdering. Da kan man heller ikke konkludere med at rettergangen har vært rettferdig.

Sjelden blir dommere vurdert som inhabile, selv om de har relasjoner til noen av aktørene i rettsalen. Sjelden blir det stilt konkete spørsmål til dommeren som også kan «hjelpe» dommeren selv til å bli klar over sin egen innhabilitet. Det kan bli plunder og heft og saken må kanskje utsettes.

Ved slike lovanvendelsesspørsmål må kravet til begrunnelse derfor tas særlig på alvor og også gjelde alle rettsinstanser, især Høyesterett som har monopol på ha siste ordet i all lovtolkning.