I kjølvannet av Moxnessaken har et viktig spørsmål oppstått: Hva kreves for å kunne bli straffet? I Moxnes sitt tilfelle er dette et spørsmål om han mente å stjele; om han gjorde det med viten og vilje og uten hensikt om å betale. Har han handlet med nødvendig forsett?  Kort sagt, det å handle med forsett betyr å gjøre noe med vilje. Du vet hva du gjør, og du vet at det er galt.

For ordens skyld. Moxnes har vedtatt et forelegg for det som straffeloven omtaler som «mindre tyveri». Mindre tyveri rammer den som gjør seg skyldig i tyveri, men hvor straffskylden er liten fordi det gjelder en ubetydelig verdi (tidligere kalt naskeri). Verdier opp til ca. 3000 kr kan avgjøres med forelegg.

Moxnes har avgitt ulike forklaringer på hvorfor brillene ble med ut av butikken. Ikke alle forklaringene ville nødvendigvis medført straffeansvar. Dersom man for eksempel glemmer at man har solbrillene på seg og tar dem med ut av butikken, kan man ikke straffes for tyveri. Det er ikke straffbart å være distré eller glemsom. Kravet for straff er at man med viten og vilje og uten hensikt om å betale (uberettiget vinning), tok med seg brillene. Dersom denne hensikten ikke er til stede så kan man heller ikke straffes. Det er den «onde viljen» som rammes av loven.

Det samme utgangspunktet må gjelde om man plutselig oppdager at man har tatt med seg brillene ut av butikken uten å betale, men velger å straks levere dem tilbake. Da kan man heller ikke straffes. Mer problematisk blir det dersom man oppdager at brillene er blitt med ut av butikken og så får panikk og unnlater av den grunn å levere dem tilbake. Også i dette tilfellet kan man i teorien bli straffefri. I hvert fall for tyveri. Det er hva man tenkte på handlingstidspunktet som blir avgjørende. Tidsaspektet har likevel relevans. Om brillene blir liggende i en lomme eller skuff i lang tid blir grensedragningen vanskeligere. Dersom man velger å bruke brillene vil dette fort kunne bli vurdert som en «vinning» i lovens forstand og derved også kunne straffes. Her er vi over i mere teoretiske problemstillinger.

Det er bevissituasjonen som til syvende og sist vil avgjøre om man er skyldig i tyveri eller ikke. For å unngå straff må det være mer sannsynlig at det ikke foreligger noe vinningsmotiv bak handlingen om å ta med seg brillene ut av butikken uten å betale, enn at det er det.

Moxnes valgte å vedta et forelegg for tyveriet. Da har han vel også erkjent skyld? Ikke nødvendigvis. Politi- og påtalemyndighet er nok sikre i sin sak, men det er likevel ikke sikkert at han rent faktisk er skyldig. Bevisene kan imidlertid være så sterke at det er vanskelig å så tvil om dem. Belastningen og «kostnadene» ved å nekte kan derfor være en motiverende faktor for at man ønsker å bli ferdig med saken. Å bevise hva man har tenkt i et gjerningsøyeblikk er så å si umulig. I strafferetten snakker man sjelden om hva som er sant. Det avgjørende er om bevisene er egnet til å overbevise og legge all tvil til side. I rettspleien vil ofte endring av forklaring bli brukt mot deg. Endrer man forklaring taper man troverdighet. Da er ofte løpet kjørt. Hva Moxnes egentlig har tenkt skal jeg ikke spekulere i, men svaret om skyld ligger i hans tanker der og da. Mente han å stjele eller ikke. Så enkel og så vanskelig kan strafferetten være.