Mannen erkjente at han bar kniv uten et aktverdig formål. Likevel frifant Oslo tingrett ham nylig for straff. Flertallet kom til at institusjonen han bodde på, ikke var et «offentlig sted».

Sakens bakgrunn

Politiet hadde oppsøkt mannen i forbindelse med et annet forhold da de oppdaget en kniv i bukselinningen hans. Han ble tiltalt for overtredelse av straffeloven § 189 annet ledd. Saken ble behandlet av Oslo tingrett sammen med andre tiltaleposter, med advokat Dennis Nysted som oppnevnt forsvarer. Mannen var tidligere dømt for lignende overtredelser og en ny domfellelse kunne få betydning for straffutmålingen.

Politiet hadde påtruffet mannen på en institusjon for mennesker med rusutfordringer, der han bodde. Spørsmålet forsvarer tok opp var om dette kunne regnes som et «offentlig sted», og som er et absolutt vilkår for straff.

Kort om straffeloven § 189

Etter straffeloven § 189 annet ledd er det straffbart å bære kniv eller lignende skarpt redskap som er egnet til å påføre noen en kroppskrenkelse, på offentlig sted. Straffen er bot eller fengsel inntil ett år. Forbudet gjelder ikke når kniven eller redskapet brukes til, bæres eller medbringes i forbindelse med arbeid, friluftsliv eller et annet aktverdig formål.

Bestemmelsen skal ivareta sikkerheten i det offentlige rom. Kravet om «offentlig sted» setter samtidig en grense for hva bestemmelsen rammer.

Straffeloven § 10 første ledd definerer et «offentlig sted» som «et sted bestemt for alminnelig ferdsel eller et sted der allmennheten ferdes». Typiske eksempler er gater, butikker og togstasjoner. At flere mennesker bor, arbeider eller kommer på besøk et sted, gjør det ikke i seg selv til et offentlig sted.

Et objektivt straffbarhetsvilkår

Kravet om offentlig sted er et objektivt straffbarhetsvilkår. Det må være oppfylt for at knivbæringen skal rammes av § 189 annet ledd. At mannen erkjente å ha båret kniven, var derfor ikke tilstrekkelig til å domfelle ham.

Aktor viste til at institusjonen hadde flere beboere, at disse kunne få besøk utenfra, og at det var ansatte på jobb der, og mente derfor at lovens krav om offentlig sted var oppfylt.

Rettens flertall sluttet seg til forsvarers syn. Institusjonen var låst og fysisk avsperret. Man måtte ringe på for å bli sluppet inn, noe også politiet måtte gjøre. Tilgangen var begrenset til beboere, ansatte og besøkende. Flertallet mente derfor at stedet ikke var bestemt for alminnelig ferdsel. Det var heller ikke ført bevis for at allmennheten faktisk ferdes inne på institusjonen.

Flertallet vurderte også om knivbæringen hadde skjedd i nærvær av et større antall personer. Det var ikke ført bevis for hvor mange som var til stede på det aktuelle tidspunktet. Det samlede antallet beboere og ansatte kunne derfor ikke legges til grunn.

Mindretallet mente at institusjonen var et offentlig sted, og la vekt på antallet beboere og ansatte samt adgangen til å få besøk. Mannen ble frifunnet i tråd med flertallets vurdering.

Saken viser hvorfor de faktiske omstendighetene må prøves mot hvert enkelt vilkår for straff. Her ble stedet for knivbæringen avgjørende. Da flertallet kom til at institusjonen ikke var et offentlig sted, manglet et nødvendig vilkår for domfellelse etter § 189 annet ledd. Frifinnelsen fulgte av grensen loven setter for straffansvar.