Advokatbladet og Rett24 omtalte nylig en sak hvor en ung forsvarsadvokat mistet advokatbevillingen etter å ha videreformidlet en beskjed fra en pågrepet klient om å fjerne penger før en politiransaking. Reaksjonene har vært sterke, og med god grunn. Saken treffer noe helt grunnleggende ved forsvarerrollen, nemlig tillit.

(Se sakene nederst i denne artikkelen)

Tro det eller ei, men advokater er også mennesker som kan trå feil. Etiske overtramp innebærer ofte bevisste valg og kan ha mange årsaker, både bevisste og ubevisste. Nettopp derfor må både den enkelte advokat og advokatstanden som helhet jevnlig reflektere over advokatetikken og betydningen av den.

Det er lett å tenke at advokatetiske regler burde være overflødige. At det burde være selvsagt for en advokat å ikke bidra til å skjule bevis eller motarbeide en etterforskning. Men reglene finnes nettopp fordi erfaring viser at advokater også kan havne i situasjoner hvor grensene utfordres.

I den omtalte saken beskrev Advokattilsynet handlingen til den unge advokaten som «i kjernen av hva en advokat ikke kan gjøre». Det er vanskelig å være uenig i det. Saken er interessant av flere grunner. Den illustrerer hvorfor advokatetikken finnes, hvorfor forsvarerrollen er så krevende, og at etiske overtramp hos en advokat kan få konsekvenser for tilliten til andre advokater. Det er dessuten sjelden slike saker kommer til overflaten. Betyr det at den er unik?

Jeg har siden 2020 undervist jusstudenter ved Universitetet i Oslo i yrkesetikk, med særlig fokus på forsvarerrollen. Straffesaker handler ikke bare om skyld og uskyld. De handler om mennesker i krise, om lojalitet og tillit, om strategi, om samvittighet og om svært vanskelige vurderinger som ofte må tas raskt.

Forsvareren har en helt spesiell rolle i rettsstaten. Det er ikke forsvarerens oppgave å bevise klientens uskyld eller å «vinne» saken for enhver pris. Forsvarerens oppgave er å sikre at staten ikke misbruker sin makt, at bevisene blir prøvd, at klientens rettigheter ivaretas, at rettergangen er rettferdig og straffen blir balansert mellom individuelle og allmenne behov. Derfor er forsvarerrollen også en av rettsstatens viktigste sikkerhetsventiler.

Nettopp fordi forsvarerrollen er så viktig, er den også bygget på ekstraordinær tillit. Forsvareren får tilgang til mennesker i situasjoner ingen andre får innsyn i. En varetektsfengslet klient skal kunne kommunisere fortrolig med sin forsvarer uten at politiet lytter. Advokaten er beskyttet av taushetsplikt og beslagsforbud. Forsvareren får tilgang til sakens dokumenter, ofte med pålegg om å ikke røpe noe av innholdet overfor sin klient. Samfunnet aksepterer dette fordi vi mener retten til forsvar er helt grunnleggende.

Men denne ordningen bygger på én avgjørende forutsetning: at advokaten ikke misbruker tilliten.

Dersom forsvareren bruker den fortrolige kommunikasjonen til å videreformidle beskjeder som bidrar til å skjule bevis eller sabotere etterforskningen, undergraves selve begrunnelsen for de privilegiene forsvareren er gitt. Det er dette som gjør den omtalte saken så alvorlig. Ikke bare fordi handlingen kan være straffbar i seg selv, men fordi den truer tilliten til hele ordningen.

Hvorfor trår advokater over grensen?

Jeg er ikke kjent med forskning som gir klare svar på hvorfor advokater handler uetisk, så her tillater jeg meg å spekulere; ønsket om å skaffe og beholde klienter, og ønsket om å oppnå best mulige resultater for dem. Disse to grunnene virker også sammen.

Det er ikke tilfeldig at advokatstanden selv gjennom mange tiår har utviklet egne etiske standarder for advokatvirksomhet. Advokatetikken er ikke bare et sett med idealer. Den er utviklet nettopp fordi advokatrollen inneholder særlige lojalitetsforhold og særlige fristelser.

I strafferetten handler mange av de etiske reglene om forholdet mellom advokat og klient, hvordan klientforhold etableres, hvordan klienter kontaktes, hvordan man unngår utilbørlig klientkapring, hvordan man gir råd, og hvordan man samtidig bevarer den nødvendige uavhengigheten.

Straffesaker kan skape sterke relasjoner. Klienten står ofte alene mot politi og påtalemyndighet og vil naturlig søke trygghet og støtte hos forsvareren. Nettopp derfor er det avgjørende at forsvareren opptrer slik at både klienten og samfunnet kan ha tillit til rollen.

Retningslinjene for forsvarere er derfor tydelige allerede i etableringsfasen av oppdraget. Klientens frie rett til å velge forsvarer skal respekteres. Advokater skal ikke drive aggressiv klientverving eller forsøke å «kapre» klienter fra andre forsvarere. Dette handler ikke bare om kollegialitet. Det handler om å beskytte klientens frie og uavhengige valg i en situasjon hvor klienten ofte er sårbar og lett påvirkelig.

Like viktig er reglene som gjelder rådgivning under etterforskning og avhør. Forsvareren skal gi klienten råd om retten til å tie, ikke inkriminere seg selv, om bevisbildet og om konsekvensene av ulike valg. Men forsvareren skal aldri bidra til falske forklaringer eller påvirke klienten til å tilpasse forklaringen til bevisene. Nettopp i disse situasjonene blir skillet mellom lojal rådgivning og utilbørlig påvirkning helt avgjørende.

Etiske overtramp begynner sjelden med et ønske om å selv bli kriminell. De begynner ofte med ønsket om å hjelpe.

Strafferetten er et "intenst" fagfelt. Mange klienter er desperate, redde eller fortvilte. Forsvareren blir ofte den eneste personen klienten stoler på. Det oppstår en nær relasjon, og mange forsvarere er sterkt engasjert i klientenes skjebne. Det er i utgangspunktet en styrke. Men engasjementet kan også bli «farlig» dersom det gjør at advokaten gradvis mister den nødvendige profesjonelle distansen.

Forsvareren skal være lojal mot klientens interesser, men ikke lydig mot klientens ønsker. Det er en avgjørende forskjell. En forsvarer skal kjempe hardt for klienten, men aldri skittent. Rollen forutsetter integritet og uavhengighet, også overfor egen klient.

De små «usynlige» forespørslene

Mange av de vanskeligste etiske situasjonene oppstår ikke i retten, men i de små, tilsynelatende hverdagslige situasjonene.

«Kan du bare ringe samboeren min?»

«Kan du levere denne beskjeden?»

«Kan du flytte bilen min?»

Slike forespørsler kan fremstå praktiske og uskyldige. For en erfaren forsvarer er dette klassiske varsellamper.

Advokat Nadia Hall beskriver i en artikkel om forsvareretikk et eksempel hvor en klient i varetekt ber forsvareren kontakte samboeren og flytte bilen hans. Senere viste det seg at bilen inneholdt narkotika. Hall peker på at forsvareren i slike situasjoner må forstå risikoen for å bli brukt som et redskap for å forspille bevis eller sabotere etterforskningen. Det er nettopp derfor grensene må være absolutte. Eksempelet er ikke teori, men slike og lignende henvendelser er vanlige å få.

Og det er nettopp derfor forklaringer som stress, arbeidspress eller manglende erfaring ikke fullt ut kan frita for ansvar. Det betyr ikke at slike forhold er irrelevante. Tvert imot. De kan være en viktig del av forklaringen på hvorfor mennesker handler uetisk. Særlig unge advokater møter ofte et stort ansvar tidlig. Straffesaker kan være kaotiske, klientpresset betydelig og arbeidshverdagen intens. Mange avgjørelser må tas raskt, uten tid til lange refleksjoner.

Men nettopp derfor er etikk noe som må trenes og bevisstgjøres lenge før man står i situasjonen.

Advokatetikken handler ikke bare om regler. Den handler om profesjonell dømmekraft. Om å utvikle en ryggmargsrefleks, som gjør at man stopper opp før man trår over grensen.

I strafferetten er dette særlig viktig fordi grensene ofte er flytende.

- Hvor langt kan man gå i å forberede en klient til avhør?

- Når går juridisk rådgivning over til påvirkning av forklaring?

- Hvor langt kan man gå i å utfordre et vitnes troverdighet?

Dette er spørsmål som ikke alltid kan besvares med en paragraf alene. De krever erfaring, refleksjon og integritet.

Det viktige, men ubehagelige spørsmålet som advokatstanden må tørre å stille seg er: Hvorfor handler enkelte advokater uetisk?

- Kan det være ønsket om klienter og inntjening?

- Kan det være ønsket om å vinne saken for klienten?

Advokater lever av klienter. Strafferettsadvokater er intet unntak. Klientene er selve grunnlaget for virksomheten. Uten klienter, ingen inntekter.

Samtidig er strafferetten et fagfelt hvor rykte og relasjoner betyr mye. Innsatte anbefaler advokater til hverandre. Klienter snakker sammen. Enkelte advokater bygger seg et navn på å være «de som stiller opp», «de som ordner ting», eller «de som går lenger enn andre».

Det kan skape et press som det snakkes for lite om i juridiske miljøer. Presset til å være tilgjengelig. Presset til å levere resultater. Presset til ikke å skuffe klienten. Og i noen tilfeller presset til å strekke seg litt lenger enn man egentlig vet at man burde.

Det er sjelden noen tenker: «Nå skal jeg handle uetisk.»

Oftere rettferdiggjøres handlingene gjennom ord som engasjement, omtanke, lojalitet eller hjelpeplikt.

Det som gjør slike mekanismer "farlige", er disse ordene i seg selv beskriver egenskaper man egentlig ønsker hos en forsvarer. Engasjement, lojalitet og viljen til å hjelpe klienten er i utgangspunktet positive egenskaper. Problemet oppstår når disse egenskapene ikke lenger balanseres av profesjonell distanse og uavhengighet.

Tidligere advokat Amir Mirmotahari har i podkasten Avhørt beskrevet hvordan dette gradvis utviklet seg for ham. Han fortalte blant annet at han «stod på mer enn det som var riktig», og at han etter hvert mistet forståelsen av hvor grensene gikk. Han beskrev hvordan engasjementet for klientene gradvis ble til identifikasjon med dem. Et annet sted sier han at han gikk fra å være «advokat for kriminelle til selv å bli kriminell».

Uttalelsene kan tjene som illustrasjon på at etiske overtramp sjelden starter med en kynisk plan om å bryte loven. De kan begynne med noe som i utgangspunktet fremstår som positive egenskaper hos en forsvarer: engasjement, tilgjengelighet, lojalitet og ønsket om å hjelpe klienten.

Problemet oppstår når disse egenskapene ikke lenger balanseres av profesjonell distanse og uavhengighet.

Det er nettopp derfor advokatetikken er så avgjørende i strafferetten. Ikke fordi advokater skal være moralsk overlegne mennesker, men fordi rollen gir tilgang til en tillit som kan misbrukes dersom grensene blir uklare.

I tillegg kan ønsket om å vinne saker medvirke. Man ønsker frifinnelser, mildere straff og gode resultater for klienten. Det er heller ikke noe galt i det. Tvert imot er det en viktig del av rollen å kjempe hardt for klientens interesser. Men dersom ønsket om å vinne blir viktigere enn de etiske grensene, oppstår farlige situasjoner. Da kan man begynne å rasjonalisere handlinger.

«Jeg hjelper bare klienten litt.»

«Jeg gjør bare det klienten ber meg om.»

«Ingen blir egentlig skadet.»

Det er ofte slik grensene flyttes. Ikke gjennom ett dramatisk valg, men gjennom små skritt over tid. Og nettopp derfor er det så viktig at advokatetikken ikke bare læres som teori, men erfares og utvikles alene og sammen med andre advokater og aktører i rettssamfunnet.

For tillit fungerer annerledes i advokatyrket enn i mange andre yrker. En advokats handlinger kan skade tilliten til alle andre advokater. Når en forsvarer misbruker rollen sin, rammer det ikke bare en klient eller en sak. Det kan påvirke hvordan domstoler, politi og samfunnet for øvrig ser på forsvarerstanden generelt. Rettsstaten er helt avhengig av at samfunnet kan stole på at forsvareren forvalter rollen med integritet.

Forsvarerrollen er krevende nettopp fordi den krever at man står opp for mennesker mange andre tar avstand fra. Rollen krever mot, uavhengighet og lojalitet til rettsstaten også når opinionen peker i en annen retning. Men den krever også absolutte grenser.

I det øyeblikket forsvareren går fra å være klientens rettssikkerhetsgaranti til å bli et redskap for kriminalitet eller bevisforspillelse, undergraves ikke bare den enkelte advokatens integritet.

Da svekkes tilliten til hele forsvarerrollen.