Straffesaker handler ikke bare om bevis og faktum. De handler også om presis lovanvendelse. Derfor er det avgjørende at forsvareren ikke bare etterprøver hva som har skjedd, men også om det som har skjedd faktisk er straffbart etter den bestemmelsen påtalemyndigheten har valgt.

I straffesaker er det ofte uenighet om hva som faktisk har skjedd. Men av og til er situasjonen motsatt; Aktor og forsvarer er enige om faktum, men uenige om loven faktisk rammer det påtalemyndigheten mener er straffbart. En nylig dom fra Oslo tingrett illustrerer nettopp dette (25-178396MED-TOSL/04). Dommen viser hvorfor forsvarerens rolle kan være avgjørende også på det rettslige planet.

Enighet om faktum – Uenighet om loven dekker faktum

Saken gjaldt en hendelse ved et omsorgssenter i Oslo, hvor en mann oppførte seg truende overfor ansatte på nattevakt. Retten la til grunn at situasjonen opplevdes som ubehagelig og eskalerende, blant annet fordi tiltalte fremsto aggressiv og holdt i et farlig redskap.

Likevel var det ikke dette som ble avgjørende.

Det sentrale spørsmålet var om de ansatte, verneassistenter på nattevakt, var omfattet av straffeloven § 265. Bestemmelsen gir et særskilt vern mot trusler rettet mot personer i «særskilt utsatte yrkesgrupper», herunder helsepersonell som yter medisinsk begrunnet helsehjelp.

Her oppsto uenigheten.

Hvem er beskyttet av lovens formulering «særskilt utsatt yrkesgruppe»?

Retten kom til at de ansatte i dette tilfellet riktignok kunne anses som «helsepersonell» i lovens forstand. Men det var ikke tilstrekkelig. Det avgjørende var om de i den konkrete situasjonen faktisk ytet «medisinsk begrunnet helsehjelp».

Det gjorde de ikke.

Da de gikk opp til beboerens rom, var oppdraget å håndheve husregler og sørge for ro på nattestid, ikke å gi helsehjelp. Dermed falt situasjonen utenfor straffebestemmelsens virkeområde.

Konsekvensen ble frifinnelse for tiltalens hovedpunkt.

En påminnelse om forsvarerens kjerneoppgave

Saken illustrerer et viktig, og noen ganger undervurdert, aspekt ved forsvarerrollen.

Det er ikke tilstrekkelig å ta stilling til hva som har skjedd. Like viktig er det å kontrollere om loven som anvendes faktisk rammer det beskrevne forholdet.

I denne saken var det enighet om hendelsesforløpet. Uenigheten gjaldt rettsanvendelsen. Forsvarer anførte at vilkårene i straffeloven § 265 ikke var oppfylt, en anførsel retten ga tilslutning til.

Dette er ikke bare god advokatskikk, men også en plikt for en forsvarer å vurdere om loven faktisk rammer det forholdet tiltalen gjelder. Forsvareren skal alltid møte grundig forberedt i retten, både med hensyn til sakens faktiske sider og rettsspørsmålene. Dette er også nedfelt i Advokatforeningens etiske retningslinjer for forsvarere.

Når systemet fungerer

Påtalemyndigheten tok i dette tilfellet feil i sin rettslige vurdering. Det er ikke oppsiktsvekkende i seg selv. Rettsanvendelse kan være krevende og feil kan en sjelden gang skje. Det avgjørende er at feilen blir oppdaget og korrigert.

Denne saken er et eksempel på at rettssystemet fungerer slik det skal. En aktiv forsvarer utfordrer rettsanvendelsen, og domstolen foretar en selvstendig vurdering.

Resultatet ble riktig.

Til slutt



Straffesaker handler ikke bare om bevis og faktum. De handler også om presis lovanvendelse. Derfor er det avgjørende at forsvareren ikke bare etterprøver hva som har skjedd, men også om det som har skjedd faktisk er straffbart etter den

bestemmelsen påtalemyndigheten har valgt.

Hvis ikke, risikerer man uriktige domfellelser.

Denne gangen ble det oppdaget i tide av advokat Kai Vaag, som forsvarte tiltalte i saken.