En aktuell sak, men et større problem

Økokrim har siktet Juul og Rød-Larsen for henholdsvis grov korrupsjon og medvirkning til dette. Deres advokater, Thomas Skjelbred og John Christian Elden, mener siktelsene er så generelle at de i praksis ikke lar seg imøtegå. De mener til og med at de kan bryte med grunnleggende menneskerettigheter.

Dette er store ord fra to anerkjente advokater. Har de et poeng? Ja – og dessverre ikke bare i denne saken.

Over tid har det utviklet seg en uheldig praksis hvor politiet utformer svært generelle siktelser. For mange siktede er disse nærmest umulige å imøtegå. Dette står i et visst spenningsforhold til den selvsagte hovedregelen om at enhver som er siktet i en straffesak skal gjøres kjent med mistanken som rettes mot dem.

Når siktelser blir for åpne

Resultatet er dessverre at mange siktede rådes av sine advokater til ikke å forklare seg for politiet. Etterforskningen kan da trekke ut i tid og også få feil fokus. Dersom målet er målrettet fremdrift i en etterforskning, er det min erfaring at åpne siktelser , og ofte fullstendig hemmelighold overfor den siktede om mistankegrunnlaget, er et lite egnet virkemiddel for politiet, dersom oppklaring er formålet.

Man kan få domstolen til å vurdere graden av spesifikasjon, herunder innsyn i mistankegrunnlaget, men også her møter man ofte døve ører.

Ikke sjelden må jeg i min forsvarerpraksis be om at politiet i det minste formulerer et grunnlag som tilfredsstiller en mistenkts rett til å gjøre seg kjent med anklagen, som tid og sted for det straffbare og omfanget av det eller de påståtte forholdene. Det burde være unødvendig.

Retten til å forstå anklagen

Utformingen av en siktelse har også nær sammenheng med spørsmålet om innsyn i sakens dokumenter, hvor mistankegrunnlaget vil fremgå klarere, jf. straffeprosessloven § 242. Den som er siktet må få informasjon som gir tilstrekkelig innsikt i saken til å kunne forberede sitt forsvar.

Hvorfor? Fordi enhver skal slippe å forklare seg inn i straffbare forhold. Det såkalte selvinkrimineringsvernet som i seg selv er en menneskerett. En mer presis og detaljert siktelse vil kunne gi den siktede et reelt valg om å forklare seg eller ikke, synliggjøre sin eventuelle rolle eller til og med tilstå.

Mer innsyn kan gi bedre etterforskning

Ikke sjelden møtes siktedes manglende forklaring med ytterligere nektelse av innsyn i mistankegrunnlaget. Etter min mening er dette en misforstått tilnærming dersom målet er å oppklare straffesaker.

Jo mer innsyn, desto raskere oppklaring

Det kan innvendes at siktede som får for mye informasjon kan tilpasse sin forklaring til bevisene. Dette er etter min vurdering en overdreven frykt og vil sjelden ødelegge en etterforskning. Kanskje kan det medføre at en siktet ikke blir dømt for «alt», men det bør heller aldri være målet. Saker må «skjæres» til og prioriteringer må foretas.

Som forsvarer kan man iblant få inntrykk av at politiet er på såkalt fisketur. Man vet noe, men ikke alt, og håper at den siktede skal forklare seg inn i forhold eller roller politiet ikke allerede kjenner til. En slik tilnærming til etterforskningen er ikke ulovlig, men den er heller ikke i samsvar med ønsket om en målrettet og effektiv etterforskning.

Rettssikkerhet og menneskelige kostnader

I Norge utgjør siktede rundt 25 % av fangebefolkningen. Det betyr at de sitter fengslet uten at skyld er konstatert. Mange sitter svært lenge, utelukkende fordi politiet ikke ønsker å gi de siktede et tilstrekkelig grunnlag til å forstå hva mistanken mot dem bygger på.

Ja, dette er et problem. Men det er også en unødvendig, og i mange tilfeller en betydelig menneskelig kostnad i et system som nettopp skal verne den enkeltes rettssikkerhet.